Rue de la Huchette
Rue de la Huchette er en av de eldste gater som løper parallelt med Seinens venstre bredd i Paris.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Den fører østover litt nedenfor elven Seinen fra Place Saint-Michel, og er blitt en livfull gjennomgangsgate i Latinerkvarteret med en av byens høyeste tetthet av restauranter — med greske restauranter kanskje mest dominerende. Her er også mange puber og barer. Den fører mellom Boulevard Saint-Michel og Rue Saint-Jacques og ligger overfor katedralen Notre-Dame de Paris. Den er nesten hele veien gågate, med meget turisme.
Rue de la Huchette' er belagt så tidlig som på 1200-tallet som rue de Laas, og førte da langsmed en skillemur mot vingården kjent som clos du Laas. Denne eiendommen ble solgt og oppdelt og utviklet for bymessig bebyggelse tidlig på 1200-tallet. Først var det store og noble eiendommer her, men fra 1600-tallet var gaten kjent for sine tavernaer og rotisserier.
Beboerne av rue de la Huchette i perioden frem mot annen verdenskrig beskrives i Elliot Pauls bok The Last Time I Saw Paris (1942). Perioden etter krigen beskrives i Pauls bok Springtime in Paris (1950).
Navnet
[rediger | rediger kilde]Fra rundt 1284 fortrengte navnet til et hus tilhørende Notre-Dames kapittel — À la Huchette d'Or — det gamle navnet rue de Laas. Det obskure ord «huchette» kommer kanskje fra «hutchet», et gammelt ord for signalhorn.